Men hvorfor?

Råkkfolk består av Eric Sharma, Eirik Befring og Henning Brekke. Det hele startet med at Eric så noen episoder av Kristopher Schau’s kortlevde program «Rassisme» på YouTube. I «Rassisme» intervjuet Schau band på samme vis som skulle være fundamentet Råkkfolk skulle bygge videre på. Eric har tilstått til Schau om dette og fått en varm bifallende tommel opp og full støtte. Schau har ved flere anledninger vært gjest i podcasten og live-shows.

Undertegnede, Eric, søkte da ut en person å starte opp med. En som jeg ikke var videre kjent med, men kunne bygge et slags forhold med og bli kjent med på samme vis som man blir kjent med ett band per episode. Etter en fuktig natt på Politikern møtte Eric Eirik, så at vi hadde matchende fingertatoveringer, og det var i gang. Henning kom inn etter noen sesonger for å fylle ut en bredere dynamikk og stemning. Supervikar har vi også sikret oss med Bjørnar Kristiansen fra bandet Dwaal og Martyrs.

Eirik, Henning og jeg er alle musikere og kjenner godt til å være en dråpe i bøtta. Det er mange band der ute og smale nåløyer man må igjennom for å bli eksponert. Så det å ha et generelt hovedfokus om å bli kjent med de mindre banda, de som ikke har store plateselskap i ryggen, ikke har proffe folk til å booke konserter, de som sjelden tjener ei krone på å spille, er selve sjelen i Råkkfolk. Selv om vi gledelig tar inn storfint besøk nå og da er fokuset på de som kanskje ikke får spille support for supportbandet til de store banda. De trenger eksponeringen mest. De trenger all drahjelp og promotering de kan få. Ved å invitere slike band på podcasten eller dunke ut en anmeldelse i ny og ne, føler vi at vi hjelper til ved å bli enda en mulighet til å vise seg for verden.

Vi stiller de streite spørsmålene først. Klassiske «nytt album?», «konserter?», «Hvordan begynte bandet?». Men hovedkjernen i podcasten er tullespørsmålene. I spalten «Ustilte Spørsmål» prøver vi å stille absurde spørsmål bandet eller artistene aldri har blitt spurt, på den måten få ett innblikk i hvordan vedkommende tenker og hva slags synspunkter man måtte ha. Kanskje en lytter hører på den nye låta til ett band, bare fordi at bassisten i bandet virket som en kul fyr. For et lite band betyr en lytter mye.

Selv om lyttertallene ikke er i nærheten av samme tall som podcaster produsert av større aktører har vi opparbeidet en liten lytterbase vi setter svært stor pris på, og Råkkfolk har etter hvert blitt et navn en god del musikere vet hva er.

Rent teknisk så er vi nok ikke de mest praktiske, men vi gjør så godt vi kan. Alt av opptak gjøres igjennom en Zoom r16 og over på et 32 GB minnekort. Når sendingen er innspilt og lagret på minnekortet tas dette med hjem til meg hvor jeg redigerer i DAW-programmene Cakewalk by Bandlab eller Sonar X3. Her justeres volum og det kjøres kompressor på sporene for å holde volum og trykk jevnt, deretter smettes det inn litt vignetter og rendrer ut i wav. Deretter formateres dette i formatfactory til 320 kvalitets MP3 og lastes opp til iTunes sin database og Spotify via distro-programmet Podbean. Er dette letteste måten å gjøre det på? Trolig ikke. Men mennesker er vanedyr og rutinen sitter såpass godt at det går radig.

Hos mange er lyden uhyre viktig, hos oss er å beholde energien nesten viktigere. Den gode praten er sjelen i vår podcast. Ofte er vi 6-7 stykker som sitter i ett rom og prater sammen, mikrofoner flyr rundt, folk hoier og gestikulerer. Vi har nok ganske god lyd på tross av alt som skjer.

Nå er jeg tom for fornuftige ting å si, men avslutningsvis så er kjernen at vi elsker musikk og vi elsker å hjelpe der vi kan, for å få talentfulle folk til å nå ut til enda flere potensielle lyttere. Vår interesse er upåklagelig. Alt fra utstyr til låtskriverprosesser og tullball. Vi eter det opp som godteri.